Tryggere på grunt vann

Siden 2020 har en liten gruppe på rundt 15 spekkhoggere stått bak hundrevis av interaksjoner, hvorav minst sju båter har sunket. For seilere har store områder fra Biscaya-bukten til og med Gibraltar-stredet gått fra å være ønskede seilmål til å bli en fryktet sone.

En video fra New Scientist oppsummerer status kunnskapsmessig. Den bekrefter langt på vei det mange har mistenkt, men avliver også noen myter. Samtidig viser data og anbefalinger fra Cruising Association (CA) at bildet er komplekst når det kommer til tiltak.

«White Gladis» er trolig uskyldig

Du har sikkert hørt historien om «White Gladis» – matriarken som angivelig skulle hevne seg etter en kollisjon. Denne teorien avvises langt på vei av forskere. Arrene hennes stammer mest sannsynlig fra naturlig «tann-raking» mellom hvaler, ikke propeller.

Dokumentaren fra New Scientist peker heller mot en kombinasjon av lek, kjedsomhet og overskudd. Etter at tunfiskbestanden har tatt seg opp, trenger ikke spekkhoggerne bruke like mye tid på jakt. Roret på en seilbåt er et fristende leketøy i en ellers kjedelig hverdag. Tilsvarende har det blitt sett tidligere lek blant spekkhoggere, for eksempel da en gruppe spekkhoggere i Stillehavet svømte rundt med død laks på hodet på 80-tallet.

Jakt-trening?

En annen interessant teori som løftes frem, er at dette er trening. Data fra kamera festet med sugekopper til spekkhoggere viser at de angriper ror med samme taktikk som de bruker for å isolere tunfisk. Ungdyrene øver seg på det bevegelige roret mens de voksne ser på.

Undervannsstøy 

Mens atferden mot båter er synlig og dramatisk, lider spekkhoggerne under en mer usynlig, hørbar trussel. Under pandemien i 2020 opplevde havene en drastisk reduksjon i skip og dermed også støy. Etter pandemien har trafikken eksplodert igjen. I dag passerer over 300 fartøy gjennom Gibraltarstredet daglig, ett hvert femte minutt. Spekkhoggere er helt avhengige av ekkolokalisering for å kunne navigere, jakte og kommunisere i mørket under vannoverflaten. Veterinærpatolog Dr. Andrew Brownlow forklarer at den økende undervannsstøyen fra skipspropeller, ekkolodd og militær sonar forstyrrer disse livsviktige funksjonene betraktelig. Støyen kan maskere sansene deres og gjøre det umulig å se med lyd, noe som ikke bare stresser dyrene, men også potensielt hindrer dem i å finne mat. I ekstreme tilfeller, spesielt ved bruk av kraftig sonar, kan hvalene pådra seg fysiske skader på hørselsorganene eller bli presset til å stige for raskt til overflaten, noe som kan resultere i dykkersyke. Selv om det er vanskelig å fastslå om støyen er den direkte årsaken til angrepene på seilbåter, utgjør den utvilsomt en betydelig stressfaktor som påvirker dyrenes generelle helse og atferd negativt.

Miljøgifter

En enda mer alvorlig trussel mot de iberiske spekkhoggerne er opphopningen av miljøgifter, spesielt de ekstremt stabile stoffene kalt PCB (polyklorerte bifenyler), som til tross for et forbud på 1980-tallet fortsatt finnes i miljøet. Siden spekkhoggere troner øverst i næringskjeden, er de svært utsatte for bioakkumulering der giftene konsentreres oppover fra plankton, via fisk som blåfinnet tunfisk, og til slutt ender i spekkhoggeren. Dr. Brownlow illustrerer de alvorlige konsekvensene gjennom spekkhoggeren «Lulu» fra Skottland, som ble funnet død med PCB-nivåer nesten 100 ganger over grenseverdien for toksisitet og med ødelagte ovarier som gjorde henne ute av stand til å produsere avkom. De iberiske spekkhoggerne har også faretruende høye nivåer av disse miljøgiftene, noe som påvirker fertiliteten dramatisk og hindrer den unike bestanden – som nå teller kun 40-50 individer – i å hente seg inn. Ekspertene spekulerer derfor i om kombinasjonen av nevrologiske skader fra miljøgifter og stress fra støy kan bidra til den uvanlige atferden, selv om en direkte årsakssammenheng er vanskelig å bevise.

Stoppe eller kjøre? Rådene spriker

For seilere er de to store spørsmålene, hvordan unngå spekkhoggerne, og hva skal gjøres hvis de dukker opp langs båten? Her er ikke ekspertene samstemte. De etablerte rådene, som fremdeles støttes av Grupo de Trabajo Orca Atlántica (GTOA) og portugisiske myndigheter, går ut på å stoppe båten, ta ned seilene og forholde seg passiv. I motsetning til dette anbefaler nå forskningsgruppen CIRCE og spanske myndigheter at man opprettholder farten og styrer mot grunnere vann så raskt som mulig. Funnene presentert av New Scientist underbygger denne strategien. Eksperimenter med falske ror indikerte at spekkhoggerne lettere ødela utstyret når båten lå stille, mens skadeomfanget ble redusert når båten var i bevegelse.

Cruising Association (CA) fungerer som en nøytral instans for å samle inn rapporter om hendelser, og de skriver at det foreløpig ikke finnes et entydig svar. I deres oppdaterte sikkerhetsguide belyses det juridiske og praktiske dilemmaet skippere står overfor, ettersom protokollene varierer geografisk mellom Spania og Portugal. Selv om CA ikke offisielt forkaster rådet om å stoppe, gir deres egen statistikk et klart råd. Svært få interaksjoner inntreffer på vann grunnere enn 20 meter. Ved å holde seg nær kysten og bruke apper som «GT Orcas» for å overvåke flokkenes bevegelser, kan risikoen reduseres betraktelig.

Færre interaksjoner

Det positive budskapet fra New Scientist er at antall interaksjoner ser ut til å ha falt med 65 prosent fra 2023 til 2024. Den positive trenden har fortsatt i 2025. Kanskje er ikke leken like interessant lenger, eller kanskje har seilerne blitt flinkere til å seile i grunne farvann. 

Uansett bakgrunnen for atferden deler vi havet med disse dyrene. Selv seilere som har fått båtene sine ødelagt, uttrykker i videoen dyp respekt for spekkhoggerne. De anerkjenner at havet er dyrenes hjem, og at besøkende kun er gjester. •