Tabber og tips etter et liv på svai

Vi krysser oss inn mellom båtene til ankers utenfor Russell i Bay of Islands på New Zealand. Finner en fin åpning mellom båtene, slipper anker med en kjettingbit og mye tau. Ankeret, en CQR-kopi type «Axton» biter umiddelbart i den friske sønnavinden. 

Vi har hatt en slitsom overfart fra Fiji. Bommen brekker i en jibb og lager en stor flenge i storseilet. Skydekket har gjort navigasjon utfordrende. Siste solhøyde var usikker, og vi får landkjenning et halvt døgn før beregnet. Kartene våre er kopier tegnet av fra kart hos en vennebåt i Fiji på «tracing paper», et slags matpapir, og navigasjon langs kysten er utfordrende. Kvelden i forveien snur tidevannet før vi når inn til tollbrygga i Opua, og vi må ankre for natten. Vår lille påhengsmotor har det ikke vært liv i de siste månedene. Vel oppankret utenfor Russell er det blitt nyttårsaften 1977. Vi har full tillit til anker og ankerfeste og sover oss gjennom feiringen og inn i det nye året.

Mye vann har rent i havet siden turen over Stillehavet for snart 50 år siden. CQR-kopien var også med oss på første tur til Svalbard på 1990-tallet, men siden har vi vært igjennom «hele katalogen»: Det har vært Bruce-kopi, Bruce original, Danforth, Fortress, Delta og Spade. Og paraplydregger i forskjellige størrelser. Litt kjetting og vanlig tau, litt kjetting og blytau, og etter hvert bare kjetting. Alt har fungert på sin måte. La meg dele noen erfaringer.

Valg av havn

En britisk seiler vant for et par år siden en foto-konkurranse i sin lokale seilkubb, med et flott dronebilde fra Valsvær utenfor Engeløya i Steigen. I teksten til bildet skriver vinneren at havna ikke er beskrevet, og at han fant stedet ved å bruke Google Earth. 

Litt nærmere undersøkelser ville avdekke at motivet har vært ventehavn for vinterfiske i Lofoten i generasjoner. Her er det et tosifret antall fortøyningsbolter, nylig oppmerket igjen av Kystverket. Her ligger det fortsatt en liten hytte med tilhørende moring, og det er gammel bunnkjetting. Offisielle sjøkart har avmerket to ankringshavner i Valsvær. Havnen er beskrevet både i Den Norske Los (pdf-versjon) og i minst én engelskspråklig turseilerguide. Ikke akkurat en nyoppdaget havn. For engelværinger i dag er dette fortsatt en lokal idyll for dagsturer.

Norge har verdens nest lengste kyst, med bosetting siden isen trakk seg tilbake. Pietro Querinis beretning fra 1432 var ikke bare om skipbrudd, redning og en vinter på Røst, men inneholder også detaljer fra seilasen sørover mot Bergen i mai. Ikke minst dokumenterer han den betydelige trafikken av båter mellom Lofoten og Bergen. Han beskriver både sjømerker (varder) og landemerker.

Du vil ikke finne en «hemmelig havn» noe sted langs norskekysten. Du kan derimot finne en glemt havn – og den bør du dele!

Ankersymbol i offisielle sjøkart indikerer «rapportert ankringsplass». En slik kan være egnet for turseilere, men er ofte dårlig egnet. Både Moskenesvågen i Lofoten og Risavika ved Tananger er merket som ankringshavner i offisielle sjøkart. Begge er industrihavner og lite egnet for småbåter. Hesthagebukta i Oslofjorden og Skognesbotn på Senja er merket med samme ankersymbol, men disse er kun egnet til mindre båter. Mange av de gamle ankringshavnene på Sørlandet er fortsatt merket som ankringshavner på sjøkart. Flere av disse er nå lokalt merket med «Ankring forbudt»-skilt grunnet kabler og rør på sjøbunnen. Litt ironisk at de velholdte husene som i noen sommeruker nyter godt av infrastrukturen i sin tid ble oppført nettopp fordi det her var god ankringshavn. Men fortsatt er det mange små tettsteder hvor det er fint å ankre utenfor bebyggelsen – såkalt «urban anchoring». 

Mer informasjon vil du finne i småbåtkartene og i havneguider. Her vil du også finne informasjon om bunnforhold. I gjørme, sand eller leire vil de fleste ankere sitte godt. Steinbunn fungerer dårlig, og mye sjøgress vil være utfordrende også for siste generasjon ankere. Selv om du får godt feste i gjørme- eller sandbunn kan det være kjettingen drar over stein på bunnen i vindkast eller når båten svinger med tidevann eller strøm. Da blir det ørepropper og antagelig en natt med dårlig søvn. Ha alltid en realistisk plan B som kan iverksettes langs norskekysten, med våre lange, lyse sommernetter. 

Noen sverger til ankeralarm. Vi har prøvd alarm både på plotter og som app, men bruker det i praksis sjelden. App på telefon fungerer dårlig under dekk i vår metallbåt, men vil fungere bedre i en glassfiberbåt.

Vær

Vi oppsøker havn etter vær. De mest spektakulære og fotogene havnene er best oppsøkt i stabile høytrykk. I fastlands-Norge velger vi å søke oss til kai eller flytebrygge i god tid før lavtrykket treffer. I dårlig vær er det ikke noe anker som slår flytebrygger, som er fortøyd med kjetting til flere to-tonns moringer. 

Turseilere fra Østlandet kan bli overrasket over påvirkningen terrenget har på vindstyrken på Vestlandet og nordover. Yr.no er etterhvert blitt gode til å varsle vindkast, men det er populær bryggeprat å dele historier om hvor feil værmeldingen har vært. Vi deler ikke denne skepsisen. For store værsystem er vi tvert imot imponert over treffsikkerheten. Vanligvis har vi flere dager på oss til å finne egnet havn når «noe stort» er på gang. Ønsker du for enhver pris å unngå gjestehavner vil du finne gode «hurricane holes» på de fleste deler av kysten, mange med mulighet for landtau. Selv nord på Svalbard og i Hinlopen vil du finne svaihavner egnet i dårlig vær: Musehavna og Von Ottenøya. 

Valg av anker

Mange vil hevde at utviklingen senere år har vært en revolusjon. Det er vel heller snakk om en evolusjon. Alle ankere har gode og dårlige sider. Her kan dedikert forskning tippe over til at du skroller bort mange uker av livet. Du kan finne ankertester som dokumenterer at omtrent alt som er laget av ankere for lystbåter er «Best Anchor Ever». Vi har funnet at gode kilder med en viss vitenskapelig tilnærming er nettstedene til SV «Panope» (reklamefinansiert YouTube-kanal) og Attainable Adventure Cruising (betalingstjeneste). 

Begynner du med blanke ark og har grei økonomi ville vi valgt et anker av «siste generasjon» - Spade, Rocna, Vulcan, Ultra etc. Våre Bruce- og CQR-ankere slet i farvann med mye sjøgress. Tidligere ankret vi med to ankere på to selvstendige tau når det blåste mye. Dette er et styr å sette, og enda mer et styr å få om bord igjen. Vi festet fender i enden av det ene ankertauet og slapp dette før vi kunne få om bord anker nummer to. Så var det å plukke opp fender og få opp anker nummer en. Måtte vi «evakuere» plassem var det å seile tilbake en dag eller to senere for å hente gjenværende ankere. I vår 31’ HR Monsun kjøpte vi et 20 kg Spade da dette kom på markedet, og som forberedelse før ny tur til Svalbard et 30 kg Spade som «stormanker». Modellen er praktisk da du kan lagre ankerskål og ankerstokk hver for seg. Da vi oppgraderte til vår Koopmans 39 forfremmet vi 30 kilos-ankeret til hovedanker og stuet bort 20 kilos-versjonen som reserveanker. 

Vi ankrer ikke lenger med to ankere. Selv om vi er godt fornøyd med våre to Spade-ankere har også disse sine begrensninger. De er ikke optimale i myk gjørme, som for eksempel i grunnere delen av Evjesund i Oslofjorden, og kan vanskelig re-galvaniseres grunnet bly i spissen. Ankere med bøyler er vanskelige å stuve i baugrulle og kan slite med å grave seg ned igjen etter vindskift. Skal du til Patagonia eller seile Nordvest-passasjen kan investeringen i et håndlaget, syrefast anker (Ultra) og 100 m G70 kjetting være verd prisen. Men for slik utrustning nærmer du deg prisen for nye seil til en 39-foter – eller en grei bruktbil, om du vil. En kamerat kjøpte et sparsomt brukt 20 kg Delta-anker på finn.no for en symbolsk sum. For ham fungerer dette utmerket. Har du et gammelt Bruce-anker kan dette være godt nok, men kanskje må du gi ut litt mere tau/kjetting. Se på hvordan du bruker båten og ikke overtenk valg av anker. 

.

Tau eller kjetting?

I tidligere båter har vi brukt tau med noen meter kjetting nærmest ankeret. Først «vanlig» tau, senere blytau. Valget var mye basert på hva det var plass til i ankerbrønnen, og at vi ikke hadde ankervinsj før på vår siste og større 39-fots båt. Nå har vi 70 meter 8 mm galvanisert kjetting av den typen som selges av de store leverandørene på det norske markedet som G40 kjetting. Så kan man jo diskutere om vår «tyske» kjetting virkelig er produsert i Tyskland, eller produsert i Kina på en maskin laget i Tyskland eller i Kina på en maskin laget i Kina, men da en kopi av tilsvarende maskin laget i Tyskland… 

Noen vil ha galvanisert kjetting med G70--spesifikasjon for å kunne gå ned i kjettingdimensjon, men da må du undersøke om den passer i kabelaret på ankervinsjen. Noen vil ha kjetting i syrefast fordi det stuver bedre i ankerbrønnen og er lettere å spyle rent. Her avgjør smak og behag og lommebok. Vårt inntrykk er at få langturseilere bruker syrefast kjetting. 

Vi har ikke sett behovet for ankersvivel og har aldri brukt dette. Vi bruker sertifiserte sjakler for å koble kjetting til anker. Man kan grave seg ned i definisjoner av bruddlast, trygg arbeidsbelastning og sikkerhetsfaktorer – eller stole på forhandler. Vi bruker heller ikke daumann når vi ligger på svai, men har brukt dette ved landfeste. Vi brukte da blybeltet fra dykkerdrakta. Mest aktuelt var dette da vi hadde en mindre båt. I mye vær bruker vi ikke to ankere på én kjetting. Det er grei dokumentasjon på at ankeret nærmest båten da vil fungere som daumann i rossene, og at dette har liten hensikt selv ved ankring i mye vind. Mindre ræl minsker faren for at ting går ordentlig galt. Det er noe med å ikke ha alle eggene i en kurv: Må vi stikke til havs og etterlate et anker så har vi fortsatt et reserveanker om bord.

Harries’ prosedyrer

Vi bruker fortsatt en teknikk vi lærte av langturseileren John Harries da han og partneren overvintret i Tromsø med «Morgans Cloud» for 25 år siden. Slippe anker: Bakk langsomt til du har dradd ut 4 x dybden eller så mye du anser nødvendig, eller som er mulig. Vent litt. Bakk med langsomt økende turtall opp til ca 2000 rpm. Følg med på at båten blir liggende stille på dette turtallet. Hvis ikke, ta opp anker. Se hva slags bunnforhold du har med å gjøre, fjern eventuelt sjøgress fra anker. Gjenta prosedyren eller flytt litt på deg. Dersom det er meldt mye vind kan du stres-teste anker og holdebunn: Fra stilleliggende båt, midtstill og lås roret, reverser så med høyt turtall. Det skal bli «bråstopp», slik at baugen gjør en ordentlig rykk ned. Varsle om at alle om bord må sette seg ned og holde seg godt fast før denne prosedyren! 

Ligge på moring? 

En vår skulle vi få disponere en moring i Vrengen-sundet i ytre Oslofjord. Lykkelige etter fullført vårpuss og sjøsetting tuslet vi inn sundet og lokaliserte moringen. Vår vane tro bakket vi med økende turtall for å sjekke at moringen «satt». Vi var halvveis over sundet før vi skjønte at her var det ikke lenger kontakt mellom blåse og moring! 

Noen år senere lå vi på moring på vestsiden av Canouan i Grenadinene. I denne bukta er det ikke tillatt å ankre. Vi reverserte til 2000 rpm, alt var vel. Utpå kvelden kom en charter-katamaran og la seg i en bøye bak oss. Det var vindfullt natt. Neste morgen lå katamaranen på stranda og redningsarbeidet var i gang. 

Det er gode grunner til at mange av prinsipp ikke vil ligge i moring. Man delegerer ansvaret for trygg fortøyning til en ofte ukjent tredjepart. I Norge kan bøyer være lagt ut av lokal båtforening der medlemmer har fortrinnsrett, noe som kan oppleves som en begrensing av allemannsretten. Men i deler av verden har man lite valg, og moringer kan være en god løsning. En moring påvirker ikke sjøbunnen som et anker gjør, og den kan legges på dypere vann. Moringer kan være en viktig inntekt for lokale næringsdrivende. Et felt med moringer kan også gi plass til flere båter. Dersom man velger å legge seg i moring anbefaler vi å bakke (som ved ankring) for å teste den.

Ankervinsj

Vi hadde ankret med vår HR 31 Monsun utenfor Hamiltonbreen i Raudefjorden nord på Svalbard i maksvær. Breen har trukket seg tilbake og ankringsområdet var ikke sjømålt. Men vi undersøkte nøye området der vi ønsket å ankre og fant fine dybder. Vinden blåste svakt mot breen, vi fikk godt ankerfeste og la ut rikelig med tau. Riktig en praktkveld var det. Utpå natten økte vinden og kom etter hvert i kraftige kast ned fra breen. Det var lite is i området, men noen mindre biter blåste ut fra brekanten. Så hørte vi noen kraftige dunk fra bak i båten. Opp og kikke, ikke annet å se enn noe lyst litt bak oss. Vi overbeviste oss selv om at det måtte være is, men oppdaget fort at når båten svingte på seg i vindkastene, så svingte vi inn mot stein! Vi hadde feilvurdert svingradiusen, og i de kraftige kastene fra breen kom vi utenfor området vi hadde saumfart tidligere på kvelden. Ankerfestet var godt og det var bare når båten svingte mot sør vi var nedpå stein. HR 31 Monsun har et solid ror montert direkte til den lange kjølen, men dette var uansett ikke noe blivende sted. Ved bruk av to fokkevinsjer og motorkraft fikk vi langsomt flyttet båten bort fra grunna. Prosedyren tok et par timer, og vi var utslitt innen vi kom oss trygt ut på dypt vann. Beslutningen var tatt: Vår neste båt skulle ha ankervinsj! 

Vår Koopmans 39 kom med manuell ankervinsj. Under en tur til Øst-Finnmark opplevde vi at dette kunne være en grei løsning da vi var unge, men nå var det et slit for halvgamle kropper å stå krumbøyd over vinsjen og jobbe – klikk-klakk, klikk-klakk - i minutt etter minutt. Det ble til at vi var «arbeidsdyktige» annenhver dag, ikke en bærekraftig situasjon. Den manuelle vinsjen hadde også en lås i form av hendler på et ratt. Disse fungerte som fangarmer på skjøter og annet tauverk. 

Den vinteren lå båten i Molde, og i friperioder fra jobb, ble det mange timer under dekk med trekking av kabler til ny 1000 W elektrisk vinsj. Vi valgte en modell med helt glatt overflate – kun kabelar til kjetting, ingen taunok. Minst mulig «ræl»! Denne er nå på sin andre motor (garantisak) men har ellers fungert godt.

Tripline

Vi bruker en sjelden gang tripline. Men vi har aldri brukt det når vi trengte det! En gang til ankers i Mosterhamn i Bømlafjorden klarte vi å få tauet til triplinen i propellen. Det var tidlig på året og det ble en kald dukkert! Lærepenge: Ha minst mulig ræl i sjøen og ha alltid våtdrakt ombord. 

Vi setter fast ankeret år om annet. En gang i et vannrør i Lyngør. Innleid dykker fra fastlandet sørget da for underholdning for sommergjestene. I Vesterålen fikk vi hjelp av lokal muskelbunt som kom roende ut og tilbød assistanse. En gang på Holy Island var vi tre om bord og fikk løftet opp utysket med kreativ bruk av blokker og tau til vinsjer i cockpit. Begge gangene tror vi det var rester av gammel moring eller bunnkjetting vi satt fast i. Selv i Sandspollen i Indre Oslofjord har vi satt oss fast i et gammelt hjemmesveiset anker. Noen har rutine på at de alltid bruker tripline, hatten av for disse. Det finnes eget patent som skal sikre at markør blir liggende rett over ankeret og slik minsker faren for å få noe i propellen (AnchorRoll fra Fender design).

Ankeret – båtens airbag?

Noen vil hevde at man må ha det ypperste av ankringsutstyr da dette er «båtens airbag». Artig ordspill, men ingen god sammenlikning. Dét er bedre brukt om redningsvest. Anker og tau/kjetting er bruksutstyr, kanskje sammenliknbart med bilens håndbrekk. Vår første innenbordsmotor var en VP MB10A, en bensinmotor produsert av Marna for Volvo Penta. Vi kjøpte motoren brukt, og den hadde vel nådd pensjonsalder allerede før vi installerte den. Den gikk av og til. På halv-dårlige dager kunne den startes med et tau rundt svinghjulet. Livsfarlig! På dårlige dager var den kun et greit sted å feste trappa. Det ble rutine å seile seg til og fra havn. Siste studentsommeren lå motoren i sine enkeltbestanddeler fordelt i stuverom i båten, og vi seilte fra Oslo til Bergen uten motor. Men selv etter at man kom i fast arbeid og kunne investere i fabrikkny dieselmotor har det vært nyttig å kunne seile seg til og fra havn. Vi har hatt tom dieseltank, tett dieselfilter og tau i propellen. I en periode hadde vi et dieselfilter og vannutskiller som i noen dager, etter bytte av filter, foretrakk luft framfor diesel. Alt kan skje, og det er nyttig å kunne seile inn til trygg havn for å sortere problemer. 

Et par ganger har vi også fått hjelp av Redningsselskapet til problemløsning i ro og fred fra slik «nødhavn». En gang med telefonsupport for å diagnostisere og fikse problem med dieseltilførsel, en gang endte det med slep fra ankringshavn til kai for løft og fjerning av gjenstridig tau i propell. Men når det virkelig brenner på dass som med rigg i sjø, motorstopp og pålandsvind – da er det ikke ankeret vi skal sette vår lit til, men mayday på kanal 16.

Valg av jolle

Over Stillehavet begynte vi med jolle av typen oppblåsbart strandleketøy. Den fungerte til hele besetningen en kveld, stående i jolla, tok synkront fraspark for å entre skuta. Bunnen revnet fra festet. Tre 20-åringer med promille i vannet i en mørk lagune på Fiji, høres farligere ut enn vi opplevde det som. Som erstatning fikk vi en liten finérjolle av en nabobåt, kanskje den beste jolla vi noensinne har hatt. Lett å låre og lempe om bord, fin å ro, og ikke minst så fikk den plass på tvers akter, oppå pushpit og hvilende mot et delt akterstag på vår 30-foter. Med denne kunne vi i vindstilla ro vår firetonns båt ut av skipsleia i vente på vind. 

Da båten ble solgt på 1990-tallet fulgte jolla med. Med ny litt større (31’) båt søkte vi ny jolle, og endte opp med en Seahopper sammenleggbar jolle av kryssfiner med kraftig seilduk i «skjøtene». Den ror like bra som gamlejolla, men pakkes flatt og kan legges på hyttetaket under seilas. Utaskjærs stues den bort under dekk. Vår modell er ikke tilpasset bruk av påhenger. Da vi med vår Koopmans 39 planla seilas til østkysten av Svalbard noen år senere tenkte vi at vi burde ha to joller, og gikk til anskaffelse av en solid gummijolle med 2,5 hk påhengsmotor. Kombinasjonen fungerer fint, men 4-takters utenbordsmotor er jo et helt eget kapittel. Gummijolla har etter ti års bruk pådradd seg noen reparasjoner, de fleste takket være stillehavsøsters i sør-Norge. I vår 25 år gamle Seahopper har kjølbordet fått en omgang med epoksy og glassfiber, og duken i skjøtene er litt lappet, men den er ellers i god stand. Når jeg seiler alene langs norskekysten foretrekker jeg fortsatt vår gamle Seahopper-jolle.

Avlaster og sikring på rulle

Bruker du bare kjetting bør denne avlastes med tau. Her er det flere metoder. Noen bruker fortøyningsstrikk på noen meter tau, mange bruker lenger tau, men uten strikk. Noen vil hevde at bruk av fortøyningsstrikk bare gir «rekyl» i vindkast. Til vanlig langs norskekysten bruker vi et ti meter langt fortøyningstau som avlaster. Vi har fortsatt et par ankerkroker om bord, men foretrekker til daglig å bruke en stoppknute som feste til kjettingen. Da er det ingen fare for at ankerkroken løsner, og vi kan gi ut mer kjetting uten først å måtte redde ankerkroken. Vi slipper avlasteren i vannet og den blir hengende på kjettingen til ankeret skal opp. Som ny avlaster bruker vi bare et annet fortøyningstau. 

Uavhengig av metode vil problemet vanligvis være slitasje på tau. Da vi ble liggende koronafaste på samme sted i Karibia i et par måneder våren 2020 brukte vi to avlastere med strikk, og med slange tredd på tauet som beskyttelse mot slitasje. 

I en litt skvalpete ankringshavn har vi opplevd at kjettingen hoppet av baugrulla. Dette er jo litt krise, her er det store krefter i spill. Vi fikk løst problemet med et hjelpetau til pulpit, men så at vår «perfekte» ankerrulle likevel hadde mangler. Siden har vi montert en bøyle over rulla for å hindre at dette skjer igjen.

Merking av kjetting 

Annethvert år eller så maler vi opp igjen ankerlengde med spraymaling. En strek = 10 meter, to streker = 20 meter og så videre. Over 50 meter blir det litt uryddig, så der har vi i tillegg en del kjettingmarkører i plast - og mot slutten av kjettingen, en hyssing knyttet til flere ledd. Da vet man helt sikkert at det nærmer seg slutten. Enden er festet med to løkker vevet bånd av typen «Ankorlina» til en fastsveiset aluminiumsprofil i ankerbrønnen. Meningen var at man skulle kunne løsne knuten mellom løkkene for å koble på mere tau/kjetting, men i praksis må løkken kuttes med kniv. 

De fleste leverandører av ankervinsjer tilbyr kjettingteller. Vi har aldri prøvd dette, men vegrer oss i utgangspunktet for enda en ting som skal monteres og kalibreres. 

Ankerbrønn som lekkasjepunkt

Hans Jakob Valderhaug

Artikkelforfatteren har i mer enn 20 år har bidratt til The Norwegian Cruising Guide. Han bidrar nå også til Skagerrak Forlag sin Havneguide. Den første artikkelen publiserte 68-åringen i Seilas & Båtliv alt i 1979. I sammenheng med jobb i helsevesenet har Hans Jakob Valderhaug bodd i Ålesund og Tromsø, og blitt kjent med kysten i den forbindelse. Han har vært opp og ned kysten mange ganger og vært fire ganger med egen båt til Svalbard; første gang med selvbygget Pacific 30 som han også seilte Stillehavet med, to ganger med HR Monsun. I dag seiler Valderhaug en Koopmans 39 - aluminiumsbåt. Den har han også besøkt Svalbard med, og seilt «melkeruta» i 2019 - 2020

Ikke undervurder hvor mye vann som skyller gjennom ankerbrønnen utaskjærs. Vurder å plugge igjen dekksgjennomføringen for kjetting før lengre overfarter. Forsikre deg i hvert fall om at dreneringshullet for brønnen er åpent før seilas. Det samme gjelder for drenering av dekk og cockpit. På en overfart fra Hornsund til fastlandet måtte vi søke ly oppunder Bjørnøya for å stake opp dreneringsrør. Båten hadde en litt «jålete» løsning av dekksdrenering: For å unngå skjemmende striper på fribordet, var dekksavløpet koblet til dreneringsrør fra cockpit. Noen uker med mye skylling av gjørme fra anker og kjetting forårsaket propp i systemet og dårlig avløp. Dette kan være farlig. Under seilas mellom Azorene og Falmouth hadde vi et par døgn mye vann over dekk, og tok inn 50 - 100 liter vann i døgnet. Vel i havn oppdaget vi dreneringshullet fra kjettingkassa var nesten tett og at vannet klarte å finne et lekkasjepunkt til kjølsvinet. Alt kan skje.

På ønskelisten 

Vi oppsøker jo helst svaihavner med gjørme og leire på bunnen. Med et siste-generasjons anker som vårt er det imponerende hvor mye som følger med ankeret opp. Det skal skylles med mange bøtter vann før skitten forsvinner, en work-out med suboptimal utgangsstilling. Vi har vært om bord i båter der det er montert trykkspyling med sjøvann for å spyle bort det hele. Dette ser ut som et svært nyttig hjelpemiddel for oss som vil fortsette livet på svai inn i pensjonsalderen. Det blir en avveining av hvor mye kompleksitet man kan takle. For en båt som hverken har trykkvann eller varmtvann sitter dette langt inne. Men ønskeliste er ønskeliste. 

Konklusjon

Av og til ankrer man for å få noen timers søvn. Andre ganger fordi vinden er imot, været er trist eller man venter på mannskap som kanskje kommer om en uke. Eller var det to? Men det å ligge på svai i en naturperle har også egenverdi. I en tid der alt går fortere og man alltid er pålogget et-eller-annet kan det være fint å roe tankekjøret. Pusle med litt vedlikehold, spleise den tauenden, eller bare gjøre ingenting. For å parafrasere Lars Monsen på tur i Finnmark i desember: Finn deg en god leirplass (havn), få varme i teltet (båten) og la deg glede av bare å være. 

God ankring! •